Idag gikk jeg meg vill

Idag mistet jeg virkelig troen på min egen retningssans. 

Etter jeg gikk av toget fra skolen idag tenkte jeg at jeg skulle ta en omvei på turen hjem. Vertsfamilien hadde fortalt meg hvor postkontoret lå, så jeg tenkte å svippe forbi der for å forsikre meg om at jeg fant det. Jeg begynte å gå i retning det jeg trodde var postkontoret, men fant ikke noe som gjorde meg bombesikker på at det var det riktige stedet. Derimot fant jeg Hottomotto, en matsjappe som jeg visste ville ligge i nærheten. Etter det som ikke engang kan kalles et forsøk på å finne postkontoret, tenkte jeg bare å gå hjemover i (det jeg trodde var) nabogaten. 

Jeg trasket forbi noen steder jeg hadde vært på før, og gikk inn i et boligområde. Plutselig delte veien seg inn i tre veier, som igjen delte seg inn i flere veier, men jeg tenkte at så lenge jeg visste hvilken retning togstasjonen lå i, var alt greit. Noen minutter etterpå visste jeg ikke hvilken retning noe lå i. Opsi.. (ΘεΘ;)

Det var null panikk, jeg hadde mobil og de nødvendige japanske frasene med meg, så jeg så på det hele som en spontan sightseeing-tur. 

Dagen før hadde min engelsktalende, supersøte, mexicanske nabo vist meg rundt i området (jeg hadde ikke fulgt særlig med da, tydeligvis.) Byen jeg bor i, Iwakuni, er en gammel og godt, historisk vedlikeholdt by. Det er et nydelig slott oppe i fjellet rundt Iwakuni som tilhørte grunnleggeren av byen. Naboen fortalte meg at det sies at veiene i Iwakuni ble bygget slik at fienden skulle gå seg vill på vei til slottet. Så for meg var det ikke akkurat et stort nederlag å gå seg vill her. 

（・Ａ・）

Her tar jeg bilde av meg selv og et dødsfint tak. （´∀｀） 

Etter en stund fant jeg togskinnene igjen, men var ikke helt sikker på hvilken retning som var den riktige. Da kom heldigvis en tjueårig gutt syklende forbi, han hadde allerede syklet fram og tilbake forbi meg et par ganger, jeg så sikkert helt lost ut. Han spurte om alt gikk bra, og jeg sa at alt var bra, men at jeg kunne trenge litt hjelp. Han fulgte meg hjem, og jeg var faktisk nærmere enn jeg trodde. 

Det hele var ganske fint egentlig, jeg liker japanske mennesker. 

Jeg kom hjem og spiste en lenge utsatt lunsj. Legg merke til pikachu-fiskekaken. ^ㅂ^

Today, on my way home from school, I got lost while trying to locate the post office. After walking around for about 40 minutes, a japanese boy escorted me home. The whole event was very nice though, like a spontaneous sightseeing-trip.